Kr. Thorbjørnsen har utgitt totalt fire bøker om Bjergningsvesenets historie, og Norsk Bjergningskompagni a/s i Bergen.
I det etterfølgende har Anders Haver laget et meget kortfattet sammendrag av selve historien til Bjergningskompagniet.
Materialet er ganske omfattende og du kan laste ned originaldokumentet her (PDF – ca 1.4Mb).
Selskapet ble etablert i 1912 med hovedkontor i Oslo, med stasjoner i Moss, Bergen og Trondheim. Etter etableringen av det nye selskapet i 1912 hadde det hele den norske kysten som arbeidsområde, og hadde etter hvert også fartøy stasjonert på Svalbard i sommersesongen.
Selskapet ble til gjennom en sammenslåing av de tre tidligere eksisterende norske bergingsselskapene: Nordenfjeldske Dykkerselskab med fire bergingsbåter (Nidaros, Parat, Stærkodder og Nap), lektere og utstyr, Vestenfjeldske (Salvator) med 4 båter (Jason, Achilles, Herkules og Vidar) med utstyr og Moss Værft, Bjergnings- og Dykker Co. med 4 båter (Uræd, Neptun, Trygve og Trold), 5 løftefartøy og annet bergingsutstyr. Sammenslåingen ble utløst av et forsøk fra dansk side på å overta Moss Værft.
I 1917 overtok Norsk Bjergningskompani aksjemajoriteten i dykker- og vrakopptaklingsselskapet A/S Tjørve. Mot slutten av 1920-tallet fikk det store økonomiske vanskeligheter, og gikk i likvidasjonsforhandlinger sommeren 1928. En gruppe fra Bergen rundt Kr. Lehmkuhl, Fredrik Odfjell, Albert Vedeler og Ole Friele meldte interesse for en rekonstruksjon av selskapet. Gruppen forhandlet med Centralbanken, som var største kreditor, og overtok det gamle selskapets flåte fra 1. januar 1929. Bergensgruppen krevde at selskapets hovedkontor ble flyttet til Bergen, og slik ble det.
Av statistikken til selskapet går det fram at de i løpet av årene 1912-1938 hadde vært engasjert i 1225 berginger (i snitt 47 bergingsoppdrag i året). Av bergingene var 265 på strekningen Halden-Kristiansand, 65 mellom Kristiansand og Stavanger, 393 på strekningen Stavanger-Stadt, 115 mellom Stadt og Trondheim, 146 mellom Trondheim og Bodø, 170 mellom Bodø og Tromsø, og 71 nord for Tromsø.
Selskapet var avhengig av vellykket bergingen for at bergelønn kunne kreves (”no cure no pay”-prinsippet), og selskapets inntekter varierte sterkt fra år til år. I 1933 hadde selskapet brutto inntekt på 519 000 kroner, i 1937 1,4 millioner.
Under krigen fikk selskapet naturlig nok mange oppdrag med også å berge skip som var skadet eller forlist ved krigshandlinger. En egen avdeling i arkivet heter ”Tyske arbeider”. Selskapet hadde mapper for hvert enkelt oppdrag, og disse har ofte mange fotografier. Slik kan arkivet gi et unikt fotomateriale fra en tid da få andre hadde anledning til å fotodokumentere.
På 1950-tallet utvidet selskapet sitt geografiske virkeområde, og gikk inn i ”Middelhavsunionen”.
På slutten av 1970-tallet kom selskapet opp i store økonomiske vanskeligheter, og høsten 1979 ble det vedtatt å forsøke å få til underhåndsakkord, men da flere av de store kreditorene ikke aksepterte forslaget, fastslo styret 26. november 1979 at det ikke lenger var økonomisk grunnlag for videre drift, og selskapet ble besluttet avviklet.